Dette har vert den mest spesielle 17. Mai ever.
Alt starta som normalt, eg stod opp itte å ha hørt på gnelderet av spillende musikanter i korps på madlaleiren. Snakk med familien og andre folk som va utforbi og så va det ner på PCen. Der eg spelte WoW mens eg venta på at eg sko venta på Heddi. Men dette va kjedelig så sofaen next! Eg hate å ligga i sofaen og sova siden eg bler så ekstremt drøsig. Men vertfall, mor kom hjem fra byen, me heiv oss inn i bilen og kjørte på vei mot Sandnes.
Heddi plukka me opp langs veien, siden me sko bevisst kjøra forbi ett hus med verdens mest ekstremt fine hage. Det e utrolig ka den pensjonisten har gjort med tåneglsaksen sin for å trimma kvert et grasstrå. Applaus te den mannen.
Meg og Heddi gjekk mot nabolaget kor det va grillfest. God mat blei konsumert og me tok neste steget videre mot Anders som også sko ha grillfest. Det e her alt det syka skjedde. Itte eg hadde vært der ein stund sko eg ta turen hjemover igjen. Heddi hadde spurt ei venninna om hu konna kjøra oss ner te busstoppet. Denne ferskingen tok på seg oppgaven og me kasta oss i bilen. For å så rygga ut og satt oss fast i ein oppoverbakke med singel øverst og mold nederst. Dette førte te at når me sko kjøra så sklei (eller rygga?) bilen full fart bak og rett i ein murvegg. Eg fekk dritvondt i rompå, siden eg traff någe og eg utvida rektum ganger to.
Bilisten Hege blei heilt fra seg og begynte å grina. Godt forståeligt det, ny bil pluss ny bulk kan skapa følelser til og med i Hitler.
Men ja, Heddi fekk lånt ein sykkel av Anders sånn at itte hu hadde følgt meg te busstoppet så konne hu bare sykla tebake. Bussen kom, et kyss, farvel og me va i gang. Eg hørre på min dose av black metal mens eg observere de rare folkene på bussen samt landskapet som strekke seg langs den vakre ruten te 3en. Eh, ikkje særlig vakker. Men så... Når me nerme seg busstoppet mitt så står det ein bil parkert i veien, to menner i ambulansedrakt veiva med armane og me må kjøra rundt sånn at me komme ner oppsiden av Rimi. Eg spurte om bussjåføren ville sleppa meg av, någe han gjorde. Eg spaserte nerover, og så såg eg synet. Tri ambulanser, mange biler og ein av de med ødelagt side. Eg møte på någen folk lenger borte og eg spør ka som har skjedd. "Dødsulykka" seie hu eina. Det va ikkej sikkert ennå, men det va godt mulig det va ein dødsulykka sa de. Eg så på ein person som blei frakta inn i ambulansen. Det va rart tenkte eg, siden ambulansen ikkje viste tegn te å kjøra i hui og hast tebake igjen.. Den hadde ikkje sirenen på. Så det måtte jo vær enten ein dødsulykka, eller ingenting siden de tok det så chill.
Så eg kom hjem, refresha VG og Aftenbladet og kom te slutt over
dette.
Tenk å dø på ein 17. Mai. Nasjonaldagen te Norge. Der me feire vår stolte, norske grunnlov som har vart i 193 år. Gjennomsnittsalderen e faktisk 13 år når det gjelde grunnlover, så vær stolte over ka me har. Eg tenke bare på kossen familien te den omkomne må føla seg kver gang der blir 17. Mai. Folk går rundt og feire mens de må sørga over et tap. Mine tanker går te de vertfall. Fordi å se på den ulykken har gått inn på meg, akkurat som dødsulykken ved Revheim skole.
God natt folkens